Pessimisten

Det er en side ved det å bli mamma, som er forferdelig, vondt og utenkelig.

Det er heldigvis, for de fleste av oss, en ubegrunnet frykt. Noe som ligger langt i bakhodet og som vi ikke tillater oss å tenke på så ofte. Men tanken ligger bak i hodet, og av og til så sniker den seg frem. I allefall er det slik for meg.

Frykten for at noe skal skje med de små. Noe som gjør at de blir revet bort fra oss. Værst er det i starten, når den mørke skyggen, med det skumle navnet krybbedød, lurer. Man sjekker babyen ofte, og innimellom når babyen sover sin søte søvn og ligger helt i ro, da holder man pusten kjenner angsten kommer krypende, og lener seg over babyen, pirker litt borti den, og puster lettet ut i det babyen kommer med et grynt.

Jeg tillater meg ikke å tenke på dette, for lar man seg omfavne av disse tankene, da blir man gal, og man vil til slutt slutte å fungere i hverdagen. Men av og til klarer man ikke la være.

I dag var jeg ute å kjørte bil, radioen sto på, og Eric Clapton sin sang Tears in Heaven kom på. Sangen er jo skrevet til sønnen, som desverre døde så alt for tidlig, og da begynte plutselig tankene å gå. Jeg kom plutselig på den værste setningen jeg har lest. Den ble skrevet av en fantastisk jente på forumet til babyverden. Hennes eldste sønn fikk kreft, og desverre gikk det ikke bra. Da de hadde fått beskjede om at det ikke lenger var noe håp, skrev hun: hvordan forteller man sin 5 år gamle sønn at han skal dø!

Det er når man leser eller hører disse historiene, at det er forferdelig å være mamma, og ikke minst, hvor forferdelig det må være for mammaene som er i disse situasjonene.

Heldigvis er det og fantastisk å være mamma, og den biten og så uendelig mye større. Så husk å sett pris på barna dine mens du har dem, de er desverre bare til låns på ubestemt tid.

Da jeg laget denne bloggen, hadde klart i hodet mitt hva jeg ville bruke den til. Jeg ville ha den til å få blåst ut litt. Få tømt ut litt frustrasjon, irritasjon, fortvilelse, og litt glede, slik at belastningen på de rundt meg ikke ble så stor. At de skulle få slippe å høre alt alltid. (Det er en grunn til at jeg har tider der frustrasjonen og slikt er ekstra stor, og jeg kommer til det)

Men slik ble ikke bloggen. Det å utlevere noe så personlig, ble for komplisert. Jeg hadde alt for mye å gjøre, og i tillegg var jeg inne i en “god” periode, og da føltes ikke behovet for å “blåse ut” så stort. (ja, jeg er veldig glad i hermeteg, men bruker de ikke i skikkelige samtaler, håper jeg)

I tillegg så kom dette med å utlevere seg på nett. Det jeg skriver her, er jo noe jeg skal kunne stå for resten av livet. Og selv om jeg ikke har noe særlig med lesere (hei familien min) så kan jo folkesnakket plutselig gå. Selv om jeg ikke har noe imot at folk vet dette om meg, så er ikke tanken på at en, kanskje, fremtidig arbeidsgiver leser dette. For som ung og uerfaren, så føler man ikke at man har så veldig mye å komme med alltid, og at man da i tillegg skal komme drassende med en kronisk diagnose, så blir man litt redd for at man skal havne bakerst i søkerbunken, før de har hilst på engang.

Men nå hopper jeg i det. Jeg tenker drit i, jeg har i grunnen ikke noe å tape på dette. Og jeg trenger å få luftet litt. I tillegg så kan jeg jo håpe jeg klarer å spore opp andre som er i en lignende situasjon som meg. For jeg har lett litt, men ikke funnet noen blogger som meg, enda.

Så her er det: hei jeg heter Anette, jeg er 29 år, og sliter med psoriasis artritt, og psoriasis. Og fremover skal jeg fortelle min historie.

Legg gjerne igjen kommentar

Det er ikke til å stikke under en stol, at jeg nok har ødelagt noen plagg under klesvasken opp gjennom årene. Det er i grunnen ikke så rart, da jeg lever under mottoet, tåler det ikke tørketrommel, så kan det bare være. (har jenket litt på det da, etter jeg fikk barn som måtte ha ullklær) Jeg er i grunnen et veldig dårlig husmoremne, men pytt pytt, jeg er da ikke husmor av yrke heller.  Men nå ror jeg meg vekk igjen.

Det jeg skulle vise, er det siste jeg har ødelagt. En av mannens favoritt t-shorter. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hva som kan ha skjedd heller. Noen som vet?

Jauda, t-shorten er nyvasket altså!

Kanskje mannfolket har utviklet supersvette, som sin superheltegenskap?  Min superheltegenskap er i allefall ikke klesvask…

Endelig er de ferdig med huset, og jeg kan slippe ut pusten. Og ikke minst begynne å nyte permisjonstiden min i fred og ro. Nå gjenstår det å bli kvitt all sagspon, støv og annen dritt som ligger absolutt alle krinkler og kroker.

Bilder skal selvfølgelig vises, men det får vente. Mannfolket er nemlig på jethro tull konsert i Oslo, og jeg er hjemme alene med begge de små (travelt)

Det er når man er i en fremmed by, har tilbragt 2 timer på et glovarmt sykehus, babyen er urolig, håret er ufikst, man har ikke giddet å sminke seg, klærne er behagelige joggeklær fordi man bare skulle kjøre bil i 5 timer, og hodet er stressa av all ny informasjon, det er da man møter på gamle klassekamerater som man ikke har sett på 10 år…

Ikke nok med det, de er suksessfulle, holder fremdeles sammen, er gift og har supre jobber.

Selvfølgelig er det da alle de fornuftige tingene å snakke om, forsvinner fra hodet (ok, de forsvant i grunnen da babyen kom, les:ammetåka, og mangel på voksen stimuli), og jeg fremstår som en evneveik mindre intelligent fjomp.

Jeg får trøste meg med at det sokkert er mange år til jeg ser de igjen, og satser på at det er de som står med hodet begravd i ammetåka, og jeg som er den “velpolerte” (ha ha, i wish)

I mellomtiden, går jeg nå å graver meg litt ned…

Begge ungene er i seng, mannen sitter på datarommet, og hu mor har hele stuen for seg selv. Da er det tid for å kose seg litt.

Bena ble satt i fotbad

Og den romantiske komedien Valentine`s Day ble satt på play. Siden mannen ikke er så glad i den sjangeren, så må jeg utnytte alenetiden til slike filmer.

Filmen handler om en gruppe mennesker som kobles sammen på forskjellige måter, i løpet av nettopp Valentine`s Day. En stjernespekket film, som vil få deg til å trekke på smilebåndet. Og er du litt hormonell, slik som jeg er blitt de siste årene, så vil du nok gråte en liten skvett og.  Jeg kan absolutt anbefale filmen, om man vil slappe av og ikke tenke noe særligt.

I oktober vender jeg nesa mot Paris. Jeg og søsteren min (heretter kalt sykepleieren) tar med oss minstesøsteren på tur, for å feier at hun er blitt 18 år.

Dette er en tur vi klarte å love henne da hun var ganske liten. Det var nok i et forsøk på å få henne til å legge seg. Jeg vil tippe jenta da var 5 år, men hun har aldri glemt det. Så “note to self” aldri lov noe til et barn, som du ikke kan holde. Vi lovet egentlig at vi skulle ta henne med da hun var 16, men fant ut at det nok blir en litt kjekkere tur når hun er 18, og har lov å drikke litt champis og slikt. Vi må jo ha oss en Champagne lunsj, når vi er i La Ville-Lumière.

Bildet er funnet her

Shopping må vi jo og på til, og siden vi desverre ikke driter penger, så hiver vi oss på trenden med å gå på outlet mall. Vi skal til La vallèe village.

Bilde er tatt herifra

Ellers blir det å besøke de andre kjente stedene, Eiffeltårnet, Louvre, Sacre Coeur, Notre dame.

Har du noen tips til steder vi bør besøke, eller ting vi bør gjøre, så tas det imot med stor takk.

Da er utseende byttet. Jeg vet ikke om jeg er helt fornøyd, og det er noen små justeringer som må gjøres. Men for nå så går jeg for denne og ser om jeg venner meg til den.

Siden huset mitt nå blir så fint å flott. I allefall på utsiden. Så fant jeg ut at det er på sin plass å pusse opp bloggen og, siden jeg nå har begynt å ta den i bruk, sånn litt innimellom i allefall.

Å siden jeg ikke har sånn “blogg for dummies” ala blogspot eller blogg.no, jeg burde hatt en av de altså så jeg mener ikke å snakke skit, men noe fancy smancy wordpress faenskap på eget domene, jeg vat knapt hva dette innebærer, så er det å skifte utseende litt mer avansert enn bare å trykke på en knapp fant jeg ut. Det er nemlig mannfolket, som er litt mer enn middels intressert i data som har laget denne til meg. Jeg var en gang ganske oppdatert på data, men etter at jeg fikk unger, så datt jeg av lasset. Du vet, bleier mating og slike ting må vistnok komme først sier de, og ikke minst søvn for hu mor sier jeg. I allefall, denne bloggen, som jeg ikke har laget eget passord på engang, jeg har enda det jeg fikk tildelt som er så utrolig innviklet at jeg har skrevet det ned og bare bruker ctrl c og v når jeg må taste inn, for jeg har ikke funnet ut hvordan jeg skifter passord, men ikke fortell det til mannen.

Jeg har i allefall funnet ut hvordan jeg kan skifte utseende på bloggen. Ved hjelp av Google, jeg elsker Google, og denne er ekspesjonelt bra. Der finner man jo svar på alt, selv om man av og til må være flink å søke på rette tingen, og det er jeg. Meeen, for å skifte utseende, så må jeg logge inn på webserveren, og da datt jeg av lasset gitt. Første tanken min var, hva søren er webserver? hvor finner jeg den? Men så fant jeg utav det og. Men jeg har jo ikke passordet eller brukernavnet, det har ikke mannen vært framsynt nok til å gi meg. Så jeg må vente til han har klart å lete det frem. Så godtfolk, det er dere som titter innom bloggen min jeg mener, det er vel 2 av dere og 1 av dere er vel familie tipper jeg, men jeg later som dere er mange altså, dere må vente litt til på herligheten. Men jeg er ovebevist om at det blir fint, nei flott, nei fantastisk til slutt. Med mindre jeg fucker opp noe og hele siden forsvinner. Skjer det, så driter jeg i å fortsette altså, så kryss fingrene.

Her er en liten oppdatering, på hvordan oppussingen går. Mannfolket maler og står i, og resultatet blir kjempe bra. Synes vi selv i allefall.