Pessimisten

For et par måneder siden, var jeg så flink, og meldte meg inn på treningssenteret rett over gaten. Fast bestemt på at jeg ikke skulle bli støttemedlem.

Helt ærlig, så er jeg ikke den ivrigste på å gå, men var vel innom ca en gang i uken, frem til psoriasisutbruddet mitt. Jeg har ikke helt klart å manne meg opp til å vise meg frem det med det enda.

Men den skal treningssenteret ha

De tenker på meg:)

Men faktisk så var det godt jeg fikk den, for det er en fin påminnelse om at jeg må ta meg i sammen og komme meg avgårde.

Jeg lever i troen på at det blir kjekt å trene, bare jeg kommer inn i det.

Nå nærmer det seg.

Har du gaven klar?

Jeg er ikke storforlangende altså, jeg setter pris på alt jeg får.

Men jeg blir veldig glad om jeg får klær. Siden jeg har nektet å infinne meg med at jeg ikke skulle bli kvitt babykiloene, så har jeg og nektet å kjøpe meg noe særlig med nye klær. Men ettersom det nå har gått to år siden minsten så dagens lys, bør jeg vel innse at de kiloene kommer til å henge med meg litt til. Ergo, jeg må kjøpe meg nye klær.

Ting til å pynte opp hjemmet, kunne jeg jo egentlig ha tenkt meg. Men med to, i denne sammenheng små, gutter,  har fine ting, en lei tendens til å bli ødelagt. Jeg virdere sterkt å skrive ned alt de knuser, for å kreve avslag, når de en gang skal gifte seg. Men det blir nok med tanken det og, sikkert best å ikke dvele for mye ved det.

En barnefri dag, helg, weekend, uke, eller bare noen timer. Jeg hadde ikke sagt nei til det altså.

Ny telefon. Iphonen min er på 3 året, har vært igjenom ganske mye i sin levetid, og begynner å bli litt vel treg.

Ny linse til kamera. Helst en 18-200. Kanskje det vil gjøre meg flinkere til å ta mer bilder. Desverre har jeg hatt en lei tendens til å la kamera ligge hjemme, og det er jeg jo like lei for hver gang jeg går inn å titter på bildene. Barna vokser jo så fort, og da er det bedre å ha for mange bilder av de, enn å gå glipp av noen kjekke øyeblikk.

Nye briller. De som kjenner meg, trenger ikke en utdypning av denne.

Ellers, fred på jorden, og at alle barn har det bra. Fikser noen den siste her, så skal jeg klare meg uten gaver resten av livet!

For et fantastisk vær vi hadde her på vestlandet på tirsdag. Og at det klaffet med en fridag, det er jo bare å ta av seg hatten, og ullklærne, for slikt. og det gjorde vi. Sommeraktiviteter ble gjennomført i et forrykende tempo, her må man jo utnytte dagen mens man kan, de kommer ikke så ofte på disse kanter. Så nå ble plenen klippet (helligdag eller ei, det var fint vær, jeg hadde fri, da klipper jeg), ugress fjernet, busker flyttet, og ikke minst, boden ble ryddet. Boden som mannfolket har proklamert at er full, og ikke har plass til mer ting i, den kan nå sikkert rommer alt som måtte stå under presenning i vinter. At ikke jeg er flinkere i tetris, med mine stableevner, er meg en gåte.

Men så er det jo dette fine ordtaket, “etter den søte kløe, kommer den sure svie”. For dagen derpå var ikke så god. Jeg klarte nesten ikke gå. Det er jo et litt sånn typisk trekk ved oss reumatikere, sier legen min. Når vi føler oss litt gode, så ødelegger vi alt ved å ta i for hardt. Lærer vi noen gang? Jeg tror ikke jeg kommer til å lære med det første. Jeg har jo ikke tid til å ta det med ro, og tolmodighet har vel i grunnen aldri vært min sterke side.

Jeg trøster meg litt, med at plenen min nå er fin og kort, boden har plass til nytt rot, og ungene fikk spilt fotball, og lekt med mammaen sin. Så får det heller ha kostet litt.

Jeg holder på å bli gal. Jeg er så drit lei av å rydde. Hvor kan jeg få ta i den magiske feen, som ved et trylleslag gjør alt rent og pent?

Enda mer motløs blir jeg, av å se på disse flotte, sterile og ryddige husene, til alle disse shabby chic bloggerne. Jada det er fint, men med to små gutter, og en stor gutt, i huset, er det bare å innse at et slikt resultat er uoppnåelig for meg.

Jeg skal jo tross alt gå på jobb, studere og finne tid til søvn også.

Men jeg liker å se hvordan folk har det hjemme, spesielt om de ikke har perfekte hjem. Så her kan du se hvordan mitt hus ser ut, etter middag, om ettermiddagen. Og helt ærlig, slik ser det ut hver eneste ettermiddag.

Yttergangen. Knagger, hva et det?

Gangen. Mannfolkets fiskeutstyr, returplast og diverse smårot.

Den venstre delen av kjøkkenbenken klarer jeg aldri å få fri for rot. Alt man ikke har noen plass å sette i øyeblikket havner der.

Middag! Og den der sykkelen i bakgrunnen, den bruker jeg hver dag. (ha ha ha)

Sofa!

Er det rart jeg er sliten!

Det meste av rotet går fort å rydde, heldigvis. Problemet er alle småtingene som ikke har noen fast plass. Disse vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med, og det gjør meg gal!

En av tingene jeg har angret litt på, er at jeg ikke tok noen bilder av meg selv, legg vekk de skitne tankene dine, bilder av meg selv da jeg var full av utslett sist. Det hang nok mest sammen med at det var rett etter at jeg hadde fått minsten, og drasset rundt på en kropp som var 20 kilo tyngre enn vanlig. Så selv om jeg vet hvorfor jeg ikke tok bilder, så angrer jeg nå. for det hadde vært kjekt greit, å ha noe å sammenligne med.

Så nå tar jeg litt bilder, og foreløpig så blir det ikke bedre.

Jeg er jo i grunnen vandt til å flekker på kroppen. Jeg har levd med spørsmål, og nysgjerrige blikk siden jeg var 9, og i grunnen aldri hatt noe særlig problemer med det. Jeg har svart og forklart, til alle som har spurt.

Men nå, nå kjenner jeg at dette ble for mye, og for plutselig til at jeg klarte å forberede meg skikkelig på det. Jeg skjuler hendene min, som jo er der det vises best, hver gang jeg går ut. Jeg var i Bodø, og tok eksamen, på fredag, og syntes det var litt slitsomt å “gjemme” meg vekk. Å ikke ha den tryggheten jeg hadde tidligere, ved at svarene på folks spørsmål lå på autosvareren min. Hadde noen spurt meg eller kommentert det nå, så vet jeg ikke hva jeg skulle sagt. Så turen ble litt mer slitsom enn jeg hadde tenkt, men ingen nevnte hendene mine.

Værre blir det når jeg skal på jobb igjen på mandag. De er jo herlige disse kollegaene mine, og det betyr jo at de kommer til å være nysgjerrige, og det er helt greit, og jeg har full forståelse for det, og hadde nok vært på samme viset selv, men guri jeg gleder meg ikke til å måtte forklare hendene mine om igjen og om igjen. Kanskje jeg bare skal sende ut fellesmail med en gang jeg kommer, neida.

Det går nok mye bedre enn jeg frykter, det gjør ofte det.

-Pessimisten-

Jeg ble jo litt bekymret, som man ja lese i forrige innlegg, da mine koslige velkjente flekker dukket opp igjen, i rekordfart. Men etter litt googling, tross bedre viten. Man må ALDRI Google sykdommer, da har du garantert kreft! Uansett, blandt allt det skumle, fant jeg litt fakta, som i det minste virket litt beroligende.

Det er vistnok helt normalt med utbrudd av psoriasis, etter streptokokk infeksjon. Og det har jeg nettopp hatt. Så i følge Google, så vil jeg måtte se ut slik som dette

På store deler av kroppen,

Og ikke minst, på hendene,

i noen uker, eller måneder, før det går tilbake igjen!

Jeg skal i allefall gjøre mitt ytterste, for å slå tilbake driten så fort som mulig. For disse 18 mnd jeg har hatt, uten noe (minimalt) eksem, har vært helt fantastiske. Så nå bærer det vel tilbake til solariumsavdelingen på sykehuset, og en enda mer stressende hverdag, 3 dager i uken. Det er søren meg travelt å være syk.

Ps: har du nettopp fått psoriasis, så vil jeg her benytte anledningen til å sende deg til SuperMarie , les om Leopardhverdagen hennes, der finner du i det minste mye positivt.

Når hendene ser slik ut

Da er det mange spørsmål som dukker opp i hodet.
Er dette starten på en ny nedtur?
Vil jeg ikke ha mer effekt av medisinene nå?
Vil jeg få utslett på hele kroppen igjen?
Var disse 18mnd hele pausen jeg fikk fra all eksem?
Og ikke minst
Vil jeg begynne å få vondt i leddene igjen?

Ja rett å slett alle de negative tankene.

Skal jeg tørre å krysse fingrene, mens jeg enda klarer, for at dette går bort om litt, om jeg bare ikke stresser over det, eller skal jeg stålsette meg for det som kan komme.

Jeg satser på det første, tror jeg, foreløpig i allefall, for alternativet er så fælt at jeg tror ikke jeg orker å tenke på det engang.

God påske!

Det er ikke til å legge skjul på, jeg har i maaaange år hatt lyst til å bytte ut sengemadrassene med noen fantastiske Tempurmadrasser. Jeg har jo prøveligget sånne et par (les mange) ganger, og de er jo helt himmelske. Desverre ikke helt innenfor mitt, vårt budsjett akkurat nå, du vet to små barn, stort huslån, billån, studielån osv…, men en dag…. en vakker dag…

Men etter et lite hint, så gikk jeg inn på nettsidene til Tempur, bare for å drømme litt, og jammen meg så har de jo masse annet kjekt, som jeg faktisk kan unne meg, og som folk jeg kjenner (som ikke tilfeldigvis har vunnet en hel haug med penger i lotto uten at jeg vet det) kan kjøpe til meg.

Så hint hint familie, venner, og dere ukjente som har så veldig lyst til å sende meg en bursdagsgave i mai. Denne X formede hodeputen, den vil jeg ha. Jeg bruker jo hele natten på å snu og vende, og krølle på hodeputen for å få den slik jeg vil. Kan dette være redningen? Jeg skal jammen meg prøve.

Jeg sitter barnevakt, for mine fantastiske små tantunger. Og det gir meg en merkelig følelse av å være fjortis igjen.

Jeg ser på paradise hotell (jada) i steden for å lese lekser (som jeg burde), og jeg spiser snop som de har kjøpt til meg. Skikkelig herligt.

Noen ting er bare gøy:)

Å ikke orke å gjøre de kjekke tingene. Det er drit det.

Det skjer innimellom, oftere enn jeg liker, ikke at jeg liker det noen gang, at jeg har de dagene der jeg ikke orker å gjøre de kjekke tingene. Der jeg saboterer meg selv, og ender opp med en dag som er mye tyngre enn den hadde trengt å være.

Jeg tenker på det å finne på kjekke ting med mine fantastiske små gutter. Det å komme seg ut, enten det er på en lekeplass, i hagen, lekeland, eller noe annet. Jeg vet, at når man bare har kommet seg frem til der man drar, så blir dagen kjekk, men det å komme seg dit, er bare så uhorvelig vanskelig. Så jeg orker ikke. Da må jeg kle på de noen press ta le klær, jeg må kle på meg selv noe presentabelt, det må pakkes ned bleier og annet som må med, ytterklær må på. Ting som egentlig er “lett”, men akk så tungt.

Så jeg orker ikke. Vi blir inne. Noe som resulterer i to små brødre som pirker i hverandre, krangler om leker, sutrer og så videre.

Og jeg ender opp mer sliten, enn om jeg bare hadde bitt tennene sammen, og fått oss ut av huset.

Jeg vet det så inderlig godt, men alikevel, så orker jeg ikke.

Og sitter igjen med verdens sorteste samvittighet. Jeg føler jeg skuffer alle, og den nedadgående spiralen setter i gang.

Heldigvis er ikke alle dager sånn!